Maren skriver unødvendige ting - Dag 6

Long time, no see!

Sist gang jeg delte med verden hvordan det går med bloggutfordringen hadde jeg fått et forslag fra Ida om å forsøke å lese Ringenes Herre på 24 timer. Grunnen til at jeg ikke har skrevet om dette før er at jeg er för dårlig til att kasta sten. Etter å ha forsøkt meg på dette var jeg så sliten at jeg sov en uke. Etter det fikk jeg besøk av verdens beste lillesøster, Tone, og var dermed opptatt. Etterpå sov jeg litt lenger. Så hadde jeg besøk av min aller beste venninne i hele verden, Ingeborg. Nå er jeg endelig både våken og alene, og jeg kan fortelle hvordan det gikk.

JEG KLARTE DET!*

(*) Vel, med noen vanskeligheter. Da jeg ga meg i kast med utfordringen faila jeg, temmelig umiddelbart, miserabelt. Jeg sovnet to timer ut i boka og våknet åtte timer senere. Dagen etter prøvde jeg på nytt. Jeg trakk fra tiden jeg allerede hadde brukt, og leste hele boka på 22 timer. Med tilleggene og på engelsk. Det skal sies at jeg ikke leste alle diktene og sangene så grundig, for når man har under minuttet per side, får man ikke så mye ut av lyrikk.

Ringenes Herre er en nokså omfattende bok, og jeg har egentlig aldri brukt mindre enn to uker på å komme meg gjennom den. Det viser seg altså at det er fysisk mulig å lese den på et døgn, om man leser sabla fort, ikke spiser (jeg tok meg faktisk en tur på Kiwi og kjøpte frossenpizza) og ikke tar noen pauser. Med en nabo som egentlig skulle skrive semesteropgave hele natta, men som heller ville gjøre alt annet i verden, bød det på litt vanskeligheter. Til tross for lange avbrytelser med blant annet tv-titting og diskusjoner om hvordan drømmemannen ville vært, gjennomførte jeg utfordringen. Holy moly, jeg var utslitt i etterkant, men det var ikke akkurat det verste jeg har opplevd. Godt selskap, lesepils og det at Ringenes Herre desidert er en av mine favorittbøker noensinne, gjorde det hele til en særdeles vellykket dag (og natt).

 

Dere kan få se på favorittfjellene mine om dere vil.



Ah, Tromsø.

Jeg trenger fremdeles forslag til utfordringer! Legg vekt på at de skal være morsomme å lese om, ikke bare prøv å få meg til å drite meg ut. Om det ikke kommer noen utfordringer, ser det ut til at det bare blir bilder av meg i tusen forskjellige settinger. Please, please, please, let me get what I want.

Maren skriver unødvendige ting - Dag 5

Dagens oppgave er: Et to år gammelt bilde av deg selv.

Maren og Ida koser seg i en sofa i midten av en innsjø i vinterferien 2009. All ære til tidligere nevnte Ida for fotografiet.

Jeg har bedre ting å gjøre enn å fullføre utfordringene Ida (fremdeles samme Ida) og Silje ga meg i forrige innlegg, så jeg går heller for det jeg skulle gjøre i utgangspunktet. Også vil jeg bare si at Ida og Silje er crazy. Jeg hadde satt pris på om noen med en kreativitet som kan måles på en skala fra 1 til 10 (og som ikke trenger en tredimensjonal modell for å fremstilles) kunne være til hjelp på det området. Kort oppsummert: Trenger utfordringer som kan erstatte de kjipere av de utfordringene jeg egentlig skal gjøre. Fortrinnsvis ikke ting som jeg må ha livsforsikring for å gjennomføre, eller blir tvangsutvist fra Nord-Norge etter å ha fullført.

Må gå nå. Har bare en uke på å pugge alle sangene på Violeta, Violeta Vol. 1.

Maren skriver unødvendige ting - Dag 3 og 4

First things first, but not necessarily in that order.

Jeg trenger litt hjelp med bloggutfordringen min. Det er noen av postene som ikke kommer til å gjennomføres. Enten fordi de er kjedelige og ingen vil ha noen glede av det, eller fordi, ja, det skjer ikke. Bilde av meg selv uten sminke - skjer ikke. Sånt som "et bilde av meg selv for to år siden" er uinteressant, jeg hadde da blogg for to år siden, og det er sikkert et eller annet bilde av meg fra da. Den eneste forskjellen er vel at jeg hadde verdens tyngste lugg og slutta å nappe øyenbrynene (noe som altså ikke syntes). Dessuten har jeg gjennomsiktige øyenbryn, så de syntes ikke uten lugg heller. Et bilde av meg selv tatt av noen andre synes jeg heller ikke er så veldig gøyalt, det er da grenser for hvor mye bilder det skal være av meg!

Det jeg altså trenger hjelp med er forslag til hvordan jeg kan erstatte de kjipe dagene. Ikke nøl med å komme med tips! Og la det være litt artig, da. Dette blir et skikkelig bloggdemokrati i praksis. Hvis ingen kommer med forslag begynner jeg å gråte, filmer det og legger det ut på bloggen.

Da kan jeg gå i gang med dagens (eller gårsdagens og dagen før det igjen) utfordring. Dag 3 var "Ta et bilde av mobiltelefonen din". Utrolig kjedelig, men jeg integrerer det i dag 4.

Dette blir litt "been there, done that", for i dag (eller  igår) er det nemlig "En dag i livet ditt, med bilder tatt gjennom hele dagen. Et gjennomgående tema synes å være bilder, og siden jeg er en horribel fotograf og har et temmelig lusent kamera blir det så som så. Alikevel, jeg gjør det IGJEN:

Jeg stod opp halv 10, dusjet, sminket meg, pusset tennene og lignende ting som jenter stort sett gjør om morgenen. Deretter reddet jeg verden fra sikker utslettelse, der et luksuriøst romskip i form av Titanic holdt på å kræsje inn i Buckingham Palace.

Her er Dronning Elizabeth II veldig takknemlig.

Kylie var der også, men hun døde uheldigvis en heriosk død. Jeg setter pris på heltemotet hennes altså, men syntes det var trist at hun døde.



Fornøyd med meg selv, gikk jeg på Kiwi og kjøpte melk og brokkoli. Det er to av mine favoritting i verden.



Kiwi ligger veldig beleilig til, rett over gata for huset mitt. Fun fact: disse husene er forresten OL-byen fra Lillehammer. Jeg håper Bjørn Dæhlie bodde på mitt rom.

Etter cirka ett minutt ute i det blendende (sic!) solskinnet, gikk jeg og lagde meg frokost. Firkorn med blåbæryoughurt og melk. Nom nom.

Her er mobilen min. Fabelaktig teknologi. Den har fargeskjerm og polyfoniske ringetoner.

Så dro jeg på forelsning i psykologi. Dagens tema var bevissthet. 

Foreleseren var veldig morsom. Jeg elsker forelsere med humor. Og når Youtube-filmer er en del av undervisningen blir det ekstra gøy. Det var en smartass som sa at vi hadde sett filmen før, og det virket som om foreleseren ble litt forlegen et øyeblikk, helt til vi hadde sett hele filmen. Du burde se denne du også! Selv om du har sett konseptet før.

Dritt. Nå er blogg.no mongo igjen, og vil ikke la meg legge til filmer. Lov meg at du trykker på linken og ser den, nå!

http://www.youtube.com/watch?v=IGQmdoK_ZfY

Etterpå gikk jeg på PJ-biblioteket og var flittig student til sola gikk ned. (To timer senere.)

Deretter dro jeg til byen og på Hennes & Mauritz og kjøpte.... hårfarge! Dette er temmelig crazy, jeg har nemlig aldri farget håret før. Om man ikke regner med da jeg var konfirmant og hadde noen mørke striper i luggen i samme stil som en kvinnelig språklærer i midtlivskrise eller i 2. klasse på videregående da jeg fikk tilsatt ekstra farge i sjampoen hos frisøren, noe som hadde mistenkelig lik farge som makrell i tomat. Jeg var forøvrig verdens fineste konfirmant. Jeg hadde fått tak i en leppestift, og med en en hinsides avhengighet av lipsyl som jeg hadde på den tiden, så jeg ut som en fireåring som hadde falt ned i mammas sminkepung. Søstra mi ga meg en hvit, gigantisk klokke med glass slipt som en diamant til konfirmasjonen, og i et forsøk på en inside joke (faren min fikk også klokke til sin konfirmasjon, og den var han så stolt av at han mer eller mindre subtilt dro opp ermet på dressen på alle bildene for å vise den fram) gjorde jeg nøyaktig det samme. Det er kanskje litt morsomt i pappa sitt tilfelle, men med Vest-Telemarkbunad og leppestift ned på haka var det ikke like kult å ha flasha den hvite monsterklokka på ALLE konfirmasjonsbildene. Det hele endte med at jeg måtte redigere bort klokka i Paint. Tidenes fineste konfirmasjonsbilde, ass.

Her er i hvert fall et dårlig bilde av Storgata i Tromsø.



På hjemveien prøvde jeg å ta et godt bilde av den nydelige utsikten fra der jeg bor, men lyktes ikke. Arkitekturen i Tromsø er sjelden noe særlig å se på (Tromsøs innbyggertall ble noe sånt som fordoblet på få år etter at universitetet kom, og arkitekturmessig har det gitt et temmelig rotete resultat.), men naturen er fantastisk. I nabolaget der jeg bor er det stort sett masse grå blokker og rekkehus som alle har et eller annet innslag av en ekstremt malplassert farge. Det går mye i rare pasteller og knæsj blå, lilla, grønn, og rosa. Med fare for å høres ut som Ari Behn, må jeg likevel si at det er et utrolig syn og komme fra toppen av Tromsøya og se solnedgangen over øyene ut mot Atlanterhavet og se at himmelen alltid matcher de (ved nærmere ettersyn) ellers nokså schtøgge blokkene.



(Ja, det var det fineste bildet jeg klarte å ta. Det var kaldt og jeg skalv.)

Så farget jeg håret, fikk litt panikk og skylte ut fargen før jeg egentlig skulle. Resultatet ble slik:



Fremdeles ganske rødt, men mye mørkere. Egentlig hadde jeg lyst til å velge fargen Amelia Pond,

men den hadde de ikke, så jeg fikk klare meg med Foxy Brown.

Okidoke, det var alt for denne gang. Nå må jeg få forslag til andre utfordringer, plis.

Maren skriver unødvendige ting - Dag 2

Jeg revurderer hele opplegget med min selvutfordrede bloggutfordring allerede. Heldigvis er dagens oppgave litt artigere enn gårsdagens. I det minste for meg.

Hva er i veska di?

For å gjøre det litt mer spennende for meg selv, tar jeg en veske som jeg sjelden bruker. Jeg har vanligvis et så rikholdig innhold i veskene mine at det overgår varelageret til en liten butikk, så dette kan bli både omfattende og overraskende. Nå har det seg sånn at jeg tømte alle veskene mine før jeg flyttet til Tromsø (altså for et halvt år siden), så innholdet er forhåpentligvis litt skrinnere enn normalt.

Innholdsliste:

  • En pose kaffe. (Uvurderlig)
  • Lip balm for supertørre lepper.
  • Coopkortet mitt. (Og jeg som allerede har bestilt nytt!)
  • En pakke Ibux.
  • En flaske tranebærvodka som tilsynelatende aldri blir tom.
  • En ballong.
  • Jerntabletter. (Jeg har jerntabletter overalt, for jeg sier alltid "ja takk" til nye brett når jeg gir blod. Dessuten husker jeg aldri på å faktisk bruke dem.)
  • En oppskriftsbok med én enslig oppskrift. (Det er for øvrig min uslåelige woksaus.)
  • En tampong.
  • En saksofonflis.
  • Don Quijote. (Glimrende bok.)
  • Et stort, hvitt håndkle. (Denne oppdagelsen gleder meg aller mest. Om verden plutselig står i fare for å gå under, får jeg forsøke å huske å grabbe med meg akkurat denne veska før jeg prøver å få haik med nærmeste romskip.)
  • En rull med fiskesnøre. (Fiskesnøret følte seg ikke helt i form, og var ikke interessert i å bli med på bildet.)

Alt i alt kan dette minne om et særdeles godt planlagt overlevelseskit, noe som passer meg utmerket. Jeg har en forestilling om at det er tre temmelig traumatiske ting som kommer til å skje meg i løpet av livet:

  1. Jeg kommer til å havne i fengsel. (Dette er det ikke så mye grunnlag for, jeg er temmelig lovlydig av meg. Jeg unngår helst å kjøre, og om jeg først kjører så er det alltid under fartsgrensa, jeg har aldri rørt noen form for narkotika, og jeg er overhodet ikke voldelig. Det mest ulovlige jeg har gjort er vel å drikke øl på Ringshaugstranda. Alikevel har jeg på følelsen at jeg kommer til å få et opphold i fengsel i løpet av livet, så jeg antar at det må være på grunn av uflaks eller en misforståelse.)
  2. Jeg kommer til å få kreft. (Noe sånt som en av tre får kreft i Norge, og hverken mor, far eller søster har kreft, så det blir antakeligvis meg. Jeg tipper på hudkreft, selv om jeg stort sett er godt innsmurt i sunblock om sommeren.)
  3. Jeg kommer til å komme i en situasjon tilsvarende LOST. (Dette har jeg tatt opp flere ganger på bloggen, og jeg prøver å være godt forberedt på dette til enhver tid.)

Jeg har en god del å gå på om jeg skal være fullstendig forberedt på det siste punktet. Hovedsaklig er det praktiske kunnskaper det skorter på; jeg kunne ikke satt sammen en bokhylle fra IKEA for å redde mitt eget liv engang. Jeg var nødt til å kjøpe ny pc da jeg kom til Tromsø, den forriges inngang for nettverkskabel hadde jeg nemlig voldtatt med USB-kabel. Nylig, da jeg kjøpte trådløs datamus, forsøkte jeg i flere dager å få stappet batteriene inn i USB-porten, jeg har kun fått en fisk i hele mitt liv (og det var på isfiske, mens jeg satt og grilla bacon på bålet), og selv kaktuser visner hen bare jeg går inn i et rom. Derimot er jeg nokså ram på fiske og hagearbeid i The Sims 3, men dette har - skuffende nok - vist seg å ikke ha noen korrelasjon med nevnte egenskaper i det virkelige liv. Jeg kunne godt tenke meg noen innspill på hva jeg mangler - både i utstyrliste og kunnskaper - før jeg plutselig en dag befinner meg på LOST-øya. Vær så snill.

Over og ut, fra noen som for øyeblikket angrer veldig på bloggprosjektet hun har begitt seg ut på.

Maren skriver unødvendige ting - Dag 1

Tilgi meg. Jeg hater meg selv litt akkurat nå. Jeg hadde planer om å begynne å blogge litt mer regelmessig, jeg liker det tross alt veldig godt. (Jeg håper virkelig noen liker å lese også, i det minste noen ganger.) Jeg har slengt meg på bloggens svar på kjedebrev, nemlig bloggutfordringer. Dette innebærer at jeg er nødt til å blogge hver dag i en måned. Ikke at jeg har noen forestillinger om at jeg er noe slags bloggeni, men jeg prøver å presse inn noe underholdende av i det minste middels kvalitet i hvert blogginnlegg. Dette tror jeg kanskje kan bli vanskelig nå. I det minste kommer jeg til å bekrefte at jeg er i live og har alle ti fingre (vel, i hvert fall fire av dem, jeg skriver bare med tomlene og pekefingrene) inntakt i 30 dager. En mulig bieffekt av dette, kan være at jeg faktisk begynner å blogge igjen, for real.

Ok, la oss få dette overstått.

Første utfordring:

Et bilde av deg i dag, med antrekket du hadde på.

Jeg kan ikke telle. Planen var egentlig å ta noen artige tøysebilder, men så fikk jeg det for meg at jeg måtte være fin. Er jeg en rosablogger nå?

Dette er jo kjempespennende! Jeg håper imidlertid at jeg slipper å ta flere bilder av meg selv noensinne. Snart er det tilbake til å finne bilder via Google, og det bare fordi folk synes det er enklere å lese tekst med bilder.

Siden jeg først er i gang med å blogge, vil jeg legge til de to eneste interessante tingene som har skjedd meg i dag. (Og da regner jeg ikke med at jeg fant en boks makrell i tomat sammen med undertøyet mitt.)

1. Jeg fikk brev! Fra verdens smarteste og vakreste 15-åring, Catrine, som jeg gikk i korps med til inntil nylig. Det skal sies at det ikke kom helt uoppfordret, men etter at ei felles venninne sendte melding for meg, klokka 3 på nyttårsaften, og ga uttrykk for at jeg var djupt såra og vonbroten for at jeg ikke hadde fått julekort av Catrine. Dette var riktignok ikke helt sant, men Catrine har bare seg selv å takke om hun falt for masinga. Alle vet at ting som skjer mellom 31. desember til man står opp 1. januar, ikke skal tas alvorlig. Uansett, så er jeg ufattelig glad!



2. For en gangs skyld tenkte jeg at jeg skulle være like høflig mot telefonselgere som jeg er med folk som jeg faktisk møter. En svenske fra Netcom ringte meg for noen timer siden og ville prate om et fabelaktig abonnement. Etter å ha hørt på han en stund måtte jeg innrømme at abonnementet ikke hørtes så verst ut, og at det var noe å vurdere om jeg ville bytte teleoperatør. Han spurte da om han kunne ringe meg tilbake en annen gang. Siden jeg allerede hadde bestemt meg for å være hyggelig, så sa jeg at han sikkert kunne ringe meg igjen, noe jeg forsto som flere uker/måneder.

Netcomsvenske: Kan jeg ringe deg om fem minutter, Maren?

Maren: Eh, hvorfor det?

Netcomsvenske: Ja, du ville jo tenke på det.

Maren: Jeg tror ikke helt du forsto hva jeg mente. Jeg sa at det kunne være interessant i fremtiden OM jeg ville bytte abonnement. Ikke nå. Jeg kjøper ikke ting sånn her og nå på telefon.

Netcomsvenske: Om en halvtime da, Maren?

Maren: Hei, jeg har overhodet ikke sagt at jeg vil kjøpe noe abonnement. Jeg er veldig fornøyd sånn jeg har det nå.

Netcomsvenske: Maren, det koster 25 kroner minuttet å ringe til kundeservice med Telenor. Kan jeg ringe deg om en time?

Maren: Jeg. Bryr. Meg. Ikke. Og jeg vil ikke ha abonnementet ditt.

Netcomsvenske: Men, Maren, det er jo kjempebillig! Du får 600 kroner å ringe for! Visste du at Telenor...

Maren: Slutt!

Netcomsvenske: Halvannen time? To timer? Hvor lang trenger du på å tenke?

Maren: JEG VIL IKKE HA!

Netcomsvenske: Jeg ringer deg siden.  (Klikk)

 

En time etter ringte han på nytt og var mer irriterende enn noensinne. Det var like før sa til han at jeg ville komme hjem til han, fjerne ørevoksen hans med spade, varme den i mikrobølgeovn og tvangsfore han den om han ikke sluttet. Etter et siste "nei", la jeg i hvert fall på, og da han ringte tilbake, gadd jeg ikke svare. Jeg har kommet fram til at høflighet er kjempeflott og bør etterstrebes, med mindre fremmede mennesker ringer deg og tiltaler deg ved fornavn i hver setning. Neste gang en slik en ringer meg, skal jeg fortelle dem at alle telefonselgere er mensbuser og legge på.

En hel dag - 17.11.10

 

Jeg tenkte jeg skulle teste ut en ny type bloggform. En gjennomført, seriøs dagbokform. Etter en del research har jeg forstått at dette er slik det vanligvis blogges. Jeg til og med forsøkt meg på populære temaer som mote, skjønnhetspleie og kjedsomhet. Researchen min viser at dette klart er de mest ombloggete temaene, i hvert fall på blogg.no. Åkidåki, her går vi:

 

04.15: Jeg våkner av meg selv. Jeg ser på klokkeradioen og ser at klokka er kvart over fem. Siden jeg skal på universitetet klokka åtte for å lese uansett, tenker jeg at det er like greit å bare stå opp nå, framfor å sove lenger og muligens forsove meg. Jeg går på badet og dusjer. Det viser seg at de søvnige øynene mine bedro meg tidligere; klokka er bare halv fem, ikke halv seks som jeg trodde. For å slå i hjel litt tid, setter jeg i gang med en alvorlig hudbehandling. Den alvorlige hudbehandlingen skiller seg bare fra mine vanlige morgenrutiner ved at jeg i tillegg bruker en ansiktsskrubb. Jeg renser ansiktet med Clarins Daily Energizer Cleansing Gel, skrubber med Clinique Pore Minimizer og påfører Christian Dior Purifying Toning Lotion. Jeg avslutter med dagkremen min, Chanel Hydramax + Active, og tar på litt ekstra kuldekrem, Nuxe Rêve de Miel, på utsatte steder. Så bruker jeg omtrent et kvarter på å studere porene mine i speilet. Vurderingen ender til slutt på ikke godkjent, og jeg surmuler litt over at hudprodukter jeg har brukt drøye 2000 kroner på, ikke klarer å forbedre morgenen min ytterligere. (Produktene kan du få kjøpt her, her, og her.) (Bruk kodeordet DUMBASS så får du en overraskelse med på kjøpet!)

 

Litt gretten vurderer jeg å terrorisere Annes nattesøvn som hevn for kvelden før. Min nærmeste nabo, Anne, ga nemlig døra til rommet mitt juling i går mens jeg lå og sov. Ved utspekulert bruk av den grusomme ringeklokka og intens banking klarte hun å tvinge meg ut av REM-søvnen og ut døra for å undersøke hvilken SADIST som måtte ha tak i meg 23.30 på en tirsdag. Hun virket oppriktig overrasket over at jeg lå og sov, og formålet for trommekonserten på døra, som hadde vart i flere minutter, var egentlig bare at hun ville si «hei». Som den nestekjærlige personen jeg er, velger jeg å tilgi gårsdagens udåd, og farger heller øyenbrynene.

 

04.50: Jeg komponerer omhyggelig dagens outfit: Kremfarget, kortermet bluse med knapper fra Noa Noa (599 kr), grå buksetights fra Pieces (299 kr), babyblå bh med kremfargete blonder fra Change (399 kr), fiolett hipster fra Hennes & Mauritz og Ullvangsokker. Jeg tar selvkritikk på matchingen av undertøyet, altså. Fashionkriiiiiiise.

 

05.00: Jeg fisker fram et par brødskiver fra frysa og tiner dem opp i brødristeren. Jeg påfører smør og høvler noen utsøkte skiver brunost som får pryde de nyristede havreblingsene. Ved siden av drikker jeg opp resten av en kartong Tine Ekstra Lett, som er akkurat sånn passe ekkel. Jeg er temmelig imponert over meg selv, og sender et par tekstmeldinger for å skryte/klage over hvor tidlig jeg er oppe.

 

05.13: Jeg ser ferdig The Shipping News, filmen som jeg sovnet til i går. Jeg elsker Cate Blanchett. Nibble, nibble, nibble.

 

06.50: Jeg lager matpakke til lunsj.

 

06.55: Jeg bruker litt ekstra lang tid på å sminke meg.

 

07.10: Jeg bruker litt ekstra lang tid på å ordne håret.

 

07.25: Jeg går ut for å sjekke om det er nordlys. Det er ikke nordlys. Jeg sjekker om det er lys på rommet til Line, som jeg skal gå sammen med til universitetet. Det er ikke lys på rommet til Line, som jeg skal gå sammen med til universitetet.

 

07.32: Jeg sjekker alle nettsider jeg kommer på. De består av Facebook.com og Lamebook.com.

 

08.07: Jeg tar bilder av meg selv på web cam. Jeg har mye å ta igjen, siden jeg aldri tok bilder av meg selv med web cam på ungdomsskolen. Jeg tar ikke akkurat så voldsomt mye bilder nå heller, bruker det helst som speil... til å gjøre grimaser i.





Hei, Derek Zoolander!

 

08.12: Jeg spiser opp matpakka som skulle være til lunsj.

 

08.12: Tenker på ord som rimer på «servelat» som jeg ikke har lært i kjemitimer. Undulat, polltistat.

 

08.14: Lurer på hvordan jeg hadde sett ut uten hår.

 

08.35: Jeg går på Kiwi og kjøper egg og paprika.

 

08.47: Jeg lærer meg litt russisk.

 

08.49: Line ringer og avtaler kaffedrikking på kjøkkenet hennes.

 

08.50. Jeg leser noen blogger.

 

09.25: Drikker kaffe med Line og planlegger å gjøre verden til et bedre sted.

 

10.25: Jeg lager Lunsj 2.0. Omelett med paprika, bacon og brokkoli. Brokkoli, brokkoli, brokkoli, brokkoli. Hva er det for et tøyseord? Si det tusen ganger!

 

10.50: Jeg planlegger ytterklærne: Marineblå vinterkåpe fra Noa Noa (1699 kr), sorte boots med studs fra Din Sko (399 kr), sort sekk fra Bergans (599 kr), tealfarget lue fra Accessorize og ullskjerf i mørk grått og teal strikket av Selma (gratis). Jeg tar med den sorte laptopen på biblioteket, for den matcher skoene best.

 

11.19: Chilletid hos Line før bussen går.

 

11.43: Line og jeg investerer i en busstur til universitetet.

 

12.19: Jeg innstallerer meg på hovedbiblioteket. Stolen min er ok. Terningkast 3 på stolskalaen. Tar bilde.

 




 

12.27: Lufthavn er et veldig fint ord.

 

13.27: Jeg spiser lunsj 2.0. Jeg er litt bekymret. Baconet i omeletten gikk nemlig ut på dato 9. oktober, men so far, so good. What doesn't kill you, only makes you... sick.

 

15.23: Innbiller meg at jeg har litt vondt i magen.

 

15.25: Har jeg matforgiftning? Kommer jeg til å dø? Æh! Æh! Æh!

 

15.27: Apropos det å dø: Heller før eksamen enn rett etter, ass.

 

15.28: Falsk alarm. Har ikke vondt i magen.

 

15.31: Jeg skifter bakgrunnsbildet på dataen.

 

15.44: Jeg avtaler time i Blodbanken til fredag.

 

15.57: Jeg fyller på mer vann i drikkeflaska. Hvorfor er det en såpass klar kvalitativ forskjell på vann som er tappet på skoler og vannet hjemme? Spesielt gjelder dette på toalettene. (Nei, jeg fyller ikke vann fra doskåla.) (Men når vi er inne på det, resirkulerer kanskje skoler vannet fra toalettene til vaskene?)

 

16.43: Jeg lærer matte av utviklingspsykologer: (1/3)+(1/3) ≈ 1

 

17.16: Visste du at man unngår å bruke sårbarhetsbegrepet i resiliensforskning fordi at de ikke-resiliente barna ikke skal bli lei seg fordi at de er pingler?

 

17.21: Jeg tror ikke pingler leser resiliensforskning. Det er tøffe saker det her, altså. "Ikke for pingler", burde det vært nevnt i læringsmålene eller noe. Det kan det godt hende det gjør faktisk, jeg har ikke lest læringsmålene.

 

17.48: Resilieeeeeeeeeeeeeeeens, schmesiliens.

 

18.15: Jeg reevaluerer stolene på biblioteket. Terningkast 2. Må jeg sitte her lenger nå, får jeg liggesår. Jeg mener det.

 

18.40: Jeg kjøper to drøyt overprisa blingser på Mix fordi kantina er stengt. Jeg synes de på Mix burde tenke på barna i Afrika. Jeg er temmelig sikker på at de ikke ville kunne betale 42 kroner for to stusselige, blaute brødskiver med litt kylling og masse dressing på. Jeg har heller ikke lyst til å betale 42 kroner, men alternativet er å gå ut i skogen og lete etter noe spiselig. Det går ikke en dag uten at jeg angrer på at jeg aldri var i enten speider'n eller militæret. Der er jeg helt sikker på at de lærer sånne grunnleggende ting som hvordan å sanke/fange din egen mat. Men nei, mine foreldre ville at jeg skulle begynne i korps! Tipper jeg blir veldig nyttig når flyet en gang mitt styrter og alle havner på LOST-øya. Jeg kan spille litt smooth jazz for alle andre på øya, men jeg tviler på at en saksofon ville taklet en flystyrt særlig godt. Om den, mot formodning, skulle overlevd krasjlandingen, så blir saksofoner usedvanlig kjipe i kontakt med vann. Nå har ikke jeg sett i hvert fall de siste tre sesongene av LOST, men jeg la aldri merke til noen instrumentreparatører på øya. Nei, jeg regner med at jeg er den første som ville blitt spist når alle ble gale av sult fordi ingen noensinne hadde lært å sanke/fange mat.

 

20.55: Jeg har fått nok! Drar hjem.

 

22.16: Takk for i dag. Dette skal jeg aldri gjøre igjen. Aldri.

 

Studentstress

Jeg vil gjerne ta opp hvor vanskelig det er å ikke ha noen venner. 

 

Siden det bare er Sindre som skal lese og kommentere dette uansett, er disse bakgrunnsopplysningene temmelig overflødige, men jeg helgarderer meg mot at utenforstående skal komme over dette, lese dette og sitte igjen med masse spørsmål. I hvert fall hvis det er spørsmål knyttet til mitt privatliv, for jeg blogger jo ikke hver dag for å få tusenvis av henvendelser fra fremmede mennesker som lurer på ting om meg av høyst personlig karakter. For å unngå dette, kommer jeg disse eventuelle i forkjøpet ved å fortelle at jeg nylig har flyttet fra Tønsberg til Tromsø for å studere ved sistnevnte bys universitet. Ja, jeg har faktisk jubileum i dag, en hel uke har jeg bodd på et tolv kvadratmeter stort rom som jeg leier av Studentsamskipnaden i Tromsø. Noe mer føler jeg ikke er nødvendig å vite for å få maksimalt utbytte av denne teksten, og maksimalt utbytte tror jeg ikke er så stort det heller, men det er i det minste maksimalt.

 

Tromsø er ganske langt fra Tønsberg. Det betyr at jeg har reist ganske langt. I Tønsberg hadde jeg ganske mange venner. Jeg har reist ganske langt fra ganske mange venner. Siden jeg reiste ganske langt og hadde ganske mange venner, mener jeg det blir riktig å si at det går opp i opp, og at jeg ikke lenger har noen venner. Og det er greit. Jeg har hatt litt tid til å tenke og forberede meg på dette, om ikke mange uker, så i det minste flere timer, og jeg har slått meg til ro med det. 

 

 Foreløpig har jeg ingen venner i Tromsø, hvilket jeg var forberedt på, men det er ikke enkelt. For det første har jeg fått en fadder som sender meg meldinger hele tiden og spør om jeg vil gjøre noe sosialt. Og det er HELE tiden, altså. Flere ganger om dagen får jeg melding om jeg har lyst til å gå tur i fjellet, bli med på teater, guida turer, grilling på stranda, vorspiel hos en eller annen fadder eller fest på studenthuset Driv. Jeg har følt meg forpliktet til å bli med noen ganger, og da er det andre psykologistudenter der som heller ikke har noen venner, som på død og liv skal ha nummeret mitt. Eller studenter fra andre fakulteter som vil danse, spanderer øl og som vil bli KJENT med meg. HALLO, jeg har reist fra alle vennene mine, og har endelig kommet inn i en venneløs rutine. Tror de jeg har kommet til Tromsø for å få meg venner, eller? Nei, takk, sånne har endelig kvittet meg med, og jeg er ikke så ivrig etter å rase inn i nye sosiale relasjoner. Og den såkalte fadderuka - eller debutUKA som de kaller det her - er ikke én uke, men TO. Da er det ikke så greit å holde seg venneløs. Jeg kan ikke gå til bussen engang, uten at noen hopper på meg og spør om jeg er ny i Tromsø og venneløs. De første gangene ble jeg litt tatt senga og svarte "ja", som sant er, og da var det en fyr som krevde å få besøke meg senere i uka.

"Nei, altså det går bra," svarte jeg da, men det ville ikke han høre på.

"Jo, jo, jeg kommer på besøk på torsdag," maste han videre.

"NEI! Du kan ikke komme på besøk!"

"Jeg kommer på torsdag. Jeg tar med pizza!" Som om pizza skulle gjøre alt greit. 

Mesteparten av torsdagen gjemte jeg meg, og jeg så heldigvis ikke noe til han. Fra da av har jeg sagt til alle som spør at jeg er turist, og at jeg skal hjem samme kveld.

 

Det er ikke like enkelt på universitetet, de er litt lurere enn tilfeldige folk på gata. De gjennomskuer i det minste turisthistorien når vi er på samme forelesning. Dessuten bor jeg sammen med masse folk som er veldig utadvendte og hyggelige. De er spanske alle sammen, og løper rundt i gangen og er spanske, roper på spansk og hører på spansk popmusikk. Det er umulig å unngå dem, for selv om de bare er tre, henter de alle andre spanjoler i Tromsø til kjøkkenet/stua vår sånn at det blir umulig for meg å komme meg forbi uten at jeg blir kidnappet av masse spanjoler eller franskmenn som maser om at jeg må drikke øl eller se på film med dem. På fredag ble jeg tvunget med på vorspiel sammen med alle sammen utenfor nabohuset vårt. Der arrangerte de utspekulerte drikkeleker sånn at jeg skulle slippe litt opp og slutte å bare stirre inn i veggen. De er kyniske, de spanjolene, og det virket. Jeg måtte snakke med enda flere folk jeg ikke kjente, og jeg tror jeg utvekslet telefonnummer med enda flere. Nå må jeg få jeg nytt telefonnummer.

 

Jeg ville bare gjøre oppmerksom på at det er mange som sliter i dagens samfunn, og noen av dem er folk uten venner som heller ikke prøver å få det. Men disse får ikke tilstrekkelig sympati, synes jeg. Samfunnet og selve den menneskelige tilværelse er lagt opp til å ha venner, og det er superkjipt for alle som helst vil slippe. Tenk på det neste gang du tar kontakt med folk du ikke kjenner!

 

 

Over og ut fra verdens dårligste sommerby, som i dag ikke har maktet å oppdrive mer enn syv usle varmegrader. (Men som ellers er skikkelig fin.) (Ja, dette ER bare tøys og tull.)

Serr irri. (Litt bra.)

Oppdatering! Jeg kan fortelle deg at jeg har hatt eksamen i dag. I kjemi. Jeg vet ikke helt hvordan det gikk, for sensoren sa "Nei, Maren, det her gikk vel ikke så bra. Jeg tror ikke du trenger å vente på karakteren.", så jeg fulgte rådet hans og dro hjem. Hvorfor det gikk så dårlig? Vel, det har litt med nerver å gjøre, at jeg kunne gjort litt flere regneoppgaver fra kapittelet om syrer og baser, og at danselinja på skolen - som øvde til forestilling under min eksamen - bestemte seg for å spille soundtracket fra "Requiem for a Dream" drithøyt  i aulaen samtidig som mine forhenværende matte- og fysikklærere stirret meg i senk mens jeg forsøkte å regne ut diverse pH-verdier, konsentrasjoner og stoffmengder. Om du ikke er helt sikker på hvordan sangen går, kan jeg minne deg på det.

Vær så snill, ta deg noen sekunder, hør på sangen, og forestill at deg at du har muntlig kjemieksamen. Om du ikke gidder å bruke så lang tid på å sette deg inn i min situasjon: hør fra to minutter ut i sangen.




Sånn ellers har jeg funnet igjen mp3-spilleren min. Jeg trodde jeg hadde lagt den igjen på trikken i Oslo sist gang jeg var der (hvilket er for to blogginnlegg siden), men neida, den hadde ligget i veska hele tiden. Den selvsamme veska som jeg endevendte da jeg trodde jeg hadde mistet den. Det er jammen flaks, for jeg hadde bestilt ny mp3-spiller, og lillesøsteren min skulle egentlig hente den i dag, men så rakk hun ikke, og det var like før jeg tvang henne til å gjøre det selv om hun hadde superdårlig tid, for jeg hadde eksamensnerver til tusen og har poppa flere piller enn en 80-åring med hjerteproblemer de siste dagene (bare vitaminer og slikt, ikke noe illegalt), så det var flaks. Og 2000 kroner spart. Dessuten slipper jeg å se på dette hver gang jeg skrur på dataen:



Ja, kall meg gjerne dum og tilbakestående, men dette pop-up-vinduet som er en "gentle reminder" er mer standhaftig enn Jehovas Vitner, det kommer tilbake uansett hvor mange programmer jeg sletter, prosesser jeg avbryter eller vinduer jeg lukker. Det har vært der siden første gang jeg introduserte mp3-spilleren for  dataen, og var egentlig det som var mest dritt med at jeg hadde mistet den. Siden jeg hadde mistet den, kunne jeg jo heller ikke registrere den, altså så jeg for meg å aldri kunne se hele bakgrunnsbildet på skrivebordet mitt noensinne igjen. Til slutt begynte jeg å tenke at det var greit, for jeg trenger jo en ny data snart. Så nå skal det registreres! Og nytes! For jeg skal få en hel haug med fordeler!

Det var jo egentlig ikke meningen at jeg skulle fortelle noe om livet mitt, i det minste ikke noe viktig, men nå har jeg skrevet skikkelig mange ord, og jeg gidder ikke å fjerne det. Det jeg egentlig ville ta opp er et ganske spesielt fenomen, mener jeg da. Det er ikke spesielt som i uvanlig, heller som i snodig. For dette er et utsagn jeg har hørt temmelig mange komme med. Vanligvis bruker man det når man skal introdusere seg selv. Det er kanskje ikke så vanlig når man er i sosiale lag, for eksempel på en fest, å nevne dette etter "Hei, jeg heter Maren/Gunn/Kåre/Leonora/Beate/Wilfred,". Vanligvis bruker man det hvis man skriver om seg selv på dette internettet, gjerne i et sånt "om meg"-felt., eller hvis man er på TV, stort sett i realityserier. Det er ikke alle som gjør dette - takk og lov - men irriterende mange. Det gjelder det å si "Jeg er en sånn person som du enten hater eller elsker,". Jeg mener, ærlig talt, hvis du er klar over at du er en sånn person som skaper kvalme og motvilje hos andre mennesker, hvorfor i alle dager vil du si det høyt? Hvorfor? Hvorfor? "Hei, det er mange folk som synes jeg er en dust, skikkelig mange, så det er vel sikkert noe i det da, men det er også noen som liker meg, men det er mange som synes de også er duster."

Alle disse som man enten elsker eller hater legger dette fram som om det var et særegent positivt karaktertrekk. Jeg skjønner det ikke. Hallo! Det er masse folk som hater deg, som mister matlysten når du kommer inn i et rom, som gjerne skulle gitt deg en på trynet, som ikke hadde kommet i begravelsen din om de hadde fått betalt engang, og som egentlig bare skulle ønske du på uspesifisert måte kunne forsvinne. Da er du kul da, seriøst dritkul.

Når var det det ble så sinnsykt kul å være dårlig likt? Tenk om alle skulle vært sånn. Tenk så slitsomt det måtte vært å aldri omgås folk du kunne hatt et nøytralt forhold til! Forestill deg at dette hadde vært selve hovednormen for sosialt samkvem. Det hadde vært skikkelig bra hvis alle hadde spilt av den musikken de likte best fra mobilene sine på bussen, alle skulle si sin mening om alt (som selvfølgelig skulle være mye mer kontroversiell enn andres), alle skulle komme og gå steder som det passet dem, alle skulle fortelle andre hvordan de skulle gjøre ting, og alle skulle snike i køer. Nei, det hadde det ikke. Virkelig, hvis du noensinne har vært inne på tanken å sette deg selv i "høyt elsket eller sterkt hatet"-båsen, revurder det! Selv streber jeg etter å bli likt eller elsket.

Ah, det er vår.

Det er hundedritt over hele jævla verden.

Topp 5 irritasjoner i dag:
1. Å sage seg med en sløv, sagtannet brødkniv i håndflaten.
Jeg kutter meg mye om dagen, men akkurat denne måten å kutte seg på er den fæleste. Da tenker jeg spesielt på øyeblikket man innser at substansen kniven er i ferd med å kløyve ikke lenger er en eller annen form for brød, men ens eget kjøtt, og når det viser seg tilnærmet umulig å få noe plaster til å sitte på plass inne i håndflaten.
2. Å kutte seg i neglebåndet på ark.
Grøss.
3. Dype kutt på fingertuppene som aldri gror, men som ser sin anledning til å sprette åpen igjen hver gang man skal håndtere noe som helst.
Serr irri.
4. Bæsj på bakken.
Ditto.
5. Folk og dyr som ikke har noe problem med å bæsje på bakken der jeg skal gå.
Hallo. Slutt. Ellers kommer jeg og kutter dere i hendene/potene/hovene med brødkniven.

Ellers er ting sykt fint, og jeg blir 20 år i morgen.



Jeg trives. Og jeg har plaster.



Blues in O-Town

Jeg sitter i et dunkelt opplyst rom, i en kald og forlatt leilighet som på ingen måte er min, til tross for at jeg ble ønsket å føle meg både "velkommen" og "som hjemme". Tanken er god, men det er ikke sånn jeg har det hjemme. Når jeg er hjemme slipper i hvert fall å bruke gjesteprofilen på datamaskinen.

Sånn ellers er det ikke så veldig forskjellig fra mitt hjem. Det er ingen hjemme her heller. Bortsett fra meg. Ikke engang en katt. Det synes jeg kanskje er like greit, ikke at jeg ikke liker katter, men det får da være måte på stusselig. Alene hjemme med kattene, nei takk.

Tidligere i dag, da jeg satt på toget, leste jeg noe i en bok som fikk meg til å undre litt.  Det var noe jeg ikke helt fikk til å stemme. Så ble jeg direkte usikker. Deretter litt i villrede, tett fulgt av en dose oppgitthet. Jeg klarte ikke huske hva det var jeg stusset over i utgangspunktet. Jeg lukket boka, åpnet den igjen og leste avsnittet som hadde klart å vekke min nysgjerrighet om igjen. Så klarte jeg å få en smule oversikt over mysteriet, men bare såvidt, i en bitteliten stund, omtrent som om man fikk muligheten til å kaste et kjapt blikk på fasiten i den andre enden av rommet midtveis i en eksamen. Og da skjønte jeg det. Men det gikk så ufattelig raskt, tankerekke på tankerekke raste gjennom bevisstheten min, slutninger og resonnementer som var så subtile og elegante at jeg ble helt overveldet over min egen hjernekapasitet. Og der traff jeg sannelig et ømt punkt. Aldri, aldri, aldri still spørsmål ved ting som fungerer bedre enn du trodde det ville gjøre. Hvis det er én gang jeg noensinne - gjennom denne bloggen - skal berike deres liv og opplyse dere om livets hemmeligheter, så er det nå. IKKE VÆR KRITISK TIL TING SOM FUNGERER. Amen.

For, da min kritiske sans våknet, min velutviklede kritiske sans som har blitt skjemt bort, dullet med, polert og bejublet gjennom snart 20 år, inntraff tragedien. "Hvorfor?" ville den vite. "Hva var utgangspunktet for dette?" fortsatte den. "Uh-uh," tenkte jeg, for jeg merket hva som var i ferd med å skje. De mest perfekte tankene som noensinne har blitt tenkt begynte å løsne fra bevisstheten, og det var ingenting jeg kunne gjøre. Jeg prøvde å holde fast på en tanke, men da forsvant en annen, så jeg prøvde å holde fast i den som uunngåelig fjernet seg fra minnet mitt, men resultatet av det ble at jeg mistet begge tankene. Etter ikke veldig mange sekunder var alt borte. Det eneste jeg husker var at det begynte med noe innenfor panteisme, og at jeg kom innpå selektiv persepsjon underveis. Jeg tror selektiv persepsjon hadde mye med saken å gjøre, men sikker er jeg absolutt ikke, det kan like så godt ha dreid seg om surkål, for jeg husker det virkelig ikke.

Uansett, selv om jeg er litt nedfor og misfornøyd, prøver Maria så godt hun kan å være en god vertinne. Hun har tilbudt meg kakao og tvunget meg til å se "Pineapple Express". Hun er en god vertinne, det skal sies, for det er ikke hyggelig å tvangsfôre noen, men knallbra filmer som du er overbevist om at andre vil like er det bare bra å tvinge andre til å se. (Nå håper jeg den er bra, ellers sletter jeg Maria fra vennelista mi på Facebook.) (Jeg er antakelig verdens kjipeste gjest.) (Jeg spiste opp godteriet ditt, Selma.) (Det var bare TRE ting. Emilie tok den ene.) (Kjøper kanskje litt mer til deg i morgen, sånn som takk for lånet av seng og samboer og sånt.) (De tre siste parantesmeldingene var kanskje ikke like interessante for alle, men jeg har ikke tvunget noen til å lese noe som helst.) (Ok, hvem er som sorterer CD-samlinga si etter SJANGER? Det er faktisk bare helt sykt. Jeg prøvde med regnbuens farger en gang, men det ble temmelig teit, ettersom de fleste er sorte eller hvite.)
Les mer i arkivet » Mars 2011 » Februar 2011 » November 2010
hits